Vakre Tone fra Tones Tankesprell har skrevet et innlegg fra hennes hverdag. Håper så mange som mulig leser det hun har skrevet, for selv om det er vanvittig godt skrevet, er det et veldig viktig tema. Dette innlegget kjente jeg med så alt for godt igjen i, og det er jeg sikker på at mange andre også vil gjøre.

Vil du gjesteblogge? Send meg en epost: phoebe.blogg@hotmail.com

Gi meg en gips!

Først og fremst vil jeg takke Tonje for muligheten til å gjesteblogge hos henne. Tonje er en stor inspirasjon for meg som blogger, og derfor er det veldig stas å bli bedt om å gjesteblogge her!

Det jeg vil skrive om er det å leve med sykdom og smerter som ikke syns utenpå.  Jeg lider selv av utbrenthet og depresjon, og jeg opplever at det er vanskelig for folk å akseptere disse som sykdommer. Jeg skriver om mine egne erfaringer, for jeg kan ikke uttale meg på andres vegne. Men jeg er nok ikke den eneste som har tenkt disse tankene…

 Jeg ser ikke syk ut. Dessuten er jeg veldig flink til å sette på meg en maske, så når jeg er ute blant folk virker jeg ikke syk heller. Jeg er oppegående, jeg kan spøke og le. Jeg er akkurat som en av dem.  Så hvorfor i alle dager kan ikke jeg også gå på jobb og gjøre nytte for meg som alle andre?  Er jeg ingenting annet enn en lat, feig, og svak snylter?

Grunnen til at jeg fremstår som ”en av dem” når jeg er ute blant folk er selvsagt at jeg sjelden er ute på dårlige dager. Da lukker jeg meg inne, og dagens store kraftutskeielse blir en tur i matbutikken, hvis jeg orker det. Mange dager orker jeg knapt å stå opp, og blir liggende i sengen i timevis mens jeg prøver å tvinge meg selv ut. Men dette ser jo ikke andre.

Andre ser heller ikke at jeg er så sliten at jeg nesten kaster opp hver gang jeg er sammen med mange mennesker. De ser ikke alle tårene og de vonde minnene. De ser ikke fortvilelsen, tankene, panikkanfallene, selvbebreidelsen, følelsen av å være verdiløs, eller håpløsheten. De så ikke alle kveldene mens jeg fortsatt jobbet der samboeren min bar meg i seng før klokken var ni, fordi jeg ikke orket å gå selv. De så meg ikke da jeg jobbet meg halvt i hjel for å glemme det vonde, de så ikke at jeg besvimte av utmattelse på lageret på jobb. De så ikke alle gangene jeg satt på kontoret og jobbet intenst mens tårene bare silte.  De så ikke alle de søvnløse nettene, eller den helgen der jeg lå rett ut og kastet opp av stress og utmattelse. De ser ikke pillene jeg tar hver morgen for å komme meg gjennom dagen. Og de tar aldri kontakt for å spørre hvordan jeg har det. Hvilket grunnlag har de da for å uttale seg om meg?

Jeg prøver ikke å si at det er synd på meg. Jeg prøver bare å få folk til å forstå at man kan være syk selv uten gips og bandasjer. Hvorfor er det så mye mer akseptabelt å være fysisk syk enn psykisk?  Hadde jeg hatt en gips, så hadde ikke folk hatt noen som helst problemer med å forstå. Men som det blir sagt i en av videobloggene til Tina og Bettina: ”Det er psykisk, og det går ikke an å sette plaster på hjernen og hjertet.” 

Jeg ber dere bare tenke dere om én gang til før dere uttaler dere om ting dere egentlig ikke vet så mye om. Jeg har fått mange kommentarer som ikke er så gjennomtenkte, men ”favoritten” min er vel denne: ”Er du sliten, sier du? Ja, det tar vel på å bare være hjemme og kose seg hele dagen.” Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å fortelle vedkommende akkurat hvor sårende den kommentaren var. Men det er jeg ikke. Jeg orker ikke den påkjenningen det vil bli å stå opp mot denne personen. Jeg har ikke energi til det.

Jeg sier ikke at jeg aldri er glad. Selvsagt er jeg det. Det skjer fine ting i livet mitt, og jeg har mange fine mennesker rundt meg. Jeg har en god del galgenhumor i forhold til situasjonen min, det må jeg jo bare. Uten det tror jeg ikke jeg hadde taklet det. Men klumpen i magen er alltid der, den ligger og gnager. Noen dager gjør den ikke så mye ut av seg, men andre dager skal det ingenting til før den virkelig slår seg løs. Et blikk, et ord, en trist bok, et minne, en sak på tv, hva som helst kan utløse det. Og det er de dagene jeg har behov for forståelse. Det er de dagene jeg virkelig trenger støtte, ikke spydige kommentarer og baksnakking. Det er de dagene jeg ønsker meg en gips..