Vakre Tone fra Tones Tankesprell har skrevet et innlegg fra hennes hverdag. Håper så mange som mulig leser det hun har skrevet, for selv om det er vanvittig godt skrevet, er det et veldig viktig tema. Dette innlegget kjente jeg med så alt for godt igjen i, og det er jeg sikker på at mange andre også vil gjøre.
Vil du gjesteblogge? Send meg en epost: phoebe.blogg@hotmail.com
Gi meg en gips!
Først og fremst vil jeg takke Tonje for muligheten til å gjesteblogge hos henne. Tonje er en stor inspirasjon for meg som blogger, og derfor er det veldig stas å bli bedt om å gjesteblogge her!
Det jeg vil skrive om er det å leve med sykdom og smerter som ikke syns utenpå. Jeg lider selv av utbrenthet og depresjon, og jeg opplever at det er vanskelig for folk å akseptere disse som sykdommer. Jeg skriver om mine egne erfaringer, for jeg kan ikke uttale meg på andres vegne. Men jeg er nok ikke den eneste som har tenkt disse tankene…
Jeg ser ikke syk ut. Dessuten er jeg veldig flink til å sette på meg en maske, så når jeg er ute blant folk virker jeg ikke syk heller. Jeg er oppegående, jeg kan spøke og le. Jeg er akkurat som en av dem. Så hvorfor i alle dager kan ikke jeg også gå på jobb og gjøre nytte for meg som alle andre? Er jeg ingenting annet enn en lat, feig, og svak snylter?
Grunnen til at jeg fremstår som ”en av dem” når jeg er ute blant folk er selvsagt at jeg sjelden er ute på dårlige dager. Da lukker jeg meg inne, og dagens store kraftutskeielse blir en tur i matbutikken, hvis jeg orker det. Mange dager orker jeg knapt å stå opp, og blir liggende i sengen i timevis mens jeg prøver å tvinge meg selv ut. Men dette ser jo ikke andre.
Andre ser heller ikke at jeg er så sliten at jeg nesten kaster opp hver gang jeg er sammen med mange mennesker. De ser ikke alle tårene og de vonde minnene. De ser ikke fortvilelsen, tankene, panikkanfallene, selvbebreidelsen, følelsen av å være verdiløs, eller håpløsheten. De så ikke alle kveldene mens jeg fortsatt jobbet der samboeren min bar meg i seng før klokken var ni, fordi jeg ikke orket å gå selv. De så meg ikke da jeg jobbet meg halvt i hjel for å glemme det vonde, de så ikke at jeg besvimte av utmattelse på lageret på jobb. De så ikke alle gangene jeg satt på kontoret og jobbet intenst mens tårene bare silte. De så ikke alle de søvnløse nettene, eller den helgen der jeg lå rett ut og kastet opp av stress og utmattelse. De ser ikke pillene jeg tar hver morgen for å komme meg gjennom dagen. Og de tar aldri kontakt for å spørre hvordan jeg har det. Hvilket grunnlag har de da for å uttale seg om meg?
Jeg prøver ikke å si at det er synd på meg. Jeg prøver bare å få folk til å forstå at man kan være syk selv uten gips og bandasjer. Hvorfor er det så mye mer akseptabelt å være fysisk syk enn psykisk? Hadde jeg hatt en gips, så hadde ikke folk hatt noen som helst problemer med å forstå. Men som det blir sagt i en av videobloggene til Tina og Bettina: ”Det er psykisk, og det går ikke an å sette plaster på hjernen og hjertet.”
Jeg ber dere bare tenke dere om én gang til før dere uttaler dere om ting dere egentlig ikke vet så mye om. Jeg har fått mange kommentarer som ikke er så gjennomtenkte, men ”favoritten” min er vel denne: ”Er du sliten, sier du? Ja, det tar vel på å bare være hjemme og kose seg hele dagen.” Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å fortelle vedkommende akkurat hvor sårende den kommentaren var. Men det er jeg ikke. Jeg orker ikke den påkjenningen det vil bli å stå opp mot denne personen. Jeg har ikke energi til det.
Jeg sier ikke at jeg aldri er glad. Selvsagt er jeg det. Det skjer fine ting i livet mitt, og jeg har mange fine mennesker rundt meg. Jeg har en god del galgenhumor i forhold til situasjonen min, det må jeg jo bare. Uten det tror jeg ikke jeg hadde taklet det. Men klumpen i magen er alltid der, den ligger og gnager. Noen dager gjør den ikke så mye ut av seg, men andre dager skal det ingenting til før den virkelig slår seg løs. Et blikk, et ord, en trist bok, et minne, en sak på tv, hva som helst kan utløse det. Og det er de dagene jeg har behov for forståelse. Det er de dagene jeg virkelig trenger støtte, ikke spydige kommentarer og baksnakking. Det er de dagene jeg ønsker meg en gips..
Del dette innlegget!
18 kommentarer
Utrolig fint og sterkt innlegg. Det setter virkelig ord på “sykdommen” og smerten. Det er sant at det er lettere å synes synd på dem med plaster og bandasje. Men det er de med indre skader som trenger oss mest.
Nydelig fint skrevet, vennen min. Jeg er så uendelig stolt av deg, det skal du vite. Jeg er glad for at du våget å dele disse tankene og viktige ordene med oss. Vi trenger å vite, vi trenger å forstå. Mennesker rundt oss har det vondt hele tiden, og veldig mange er alene om det. Jeg er glad for at du har Christian. Han virker som en kjernekar.
Glad i deg, vennen min. Du er utrolig.
Fantastisk flott innlegg Tone! Sterkt og gripende.. Flott å kunne få bli med litt inn i denne verdenen også!
Så fint innlegg, alle skulle ha lest dette. Det er så mange som ikke forstår psykiske problemer, og det er så fint at folk tørr å stå fram med det å fortelle akkurat hvordan de har det.
God klem til deg Tone
Og til deg Tonje for at Tone fikk gjesteblogge 
Kjære Tonje, TUSEN TAKK for at du publiserte innlegget mitt<3
Utrolig fint skrevet, Tone!! Gjør det lettere for oss rundt å forstå hvordan det egentlig er. Selv lider jeg også av depresjon, men ikke langt nær så alvorlig som din. Takk for at du delte din historie!
Vakkert! Og så utrolig enig.
Veldig bra skrevet! Og utrolig viktig!
Jeg ble kjemperørt av historien din Tone<3
Du skriver så utrolig bra. Jeg tenker på deg
Å kjære deg, så utrolig vondt å lese! Det er vanskelig å forstå at noen skal ha det så vondt inni seg, men jeg tror virkelig det må være det verste av all sykdom. Føler sånn med deg! I tillegg var dette veldig godt skrevet, Tone. To tomler opp!
for et fantastisk innlegg! sterkt, og det setter virkelig ord på et liv svært mange lever, men som andre ikke vet om. Psykiske lidelser er helt forferdelige, eller jeg kan egentlig ikke uttale meg, for jeg vet ikke hvordan det er. Men jeg kjenner flere og jobber med mange, så jeg vet hvordan det påvirker andre og kan tenke meg hvor forferdelig det må være å ha det slikt.
Stå på Tone. Ikke gi deg. Lytt til kroppen din, og ta det i ditt tempo. Snart (forhåpentligvis) vil kroppen begynne å lytte til deg! God bedring og lykke til!
Sinnsykt bra skrevet av Tone <3!! Flere burde få vite om dette. Altfor mange som bare tror det er noe tull dessverre…
Så flott innlegg Tonemor. Kjære deg du er et speilbilde av meg. herregud som å lese om seg selv dette.. Sånne idiotiske kommentarer er bare så forbanna teit. Skjønner det sårere, og jeg tenker nok at det er lurt av deg å ikke ta konfrontasjonen med vedkommende. Det er rett og slett ikke verdt det..
Tone du er så flott og nydelig. Jeg er så glad jeg fant deg og bloggen din. Vi er ganske like vi to. Husk jeg er egentlig brunette jeg også…
@Tone: Tusen takk for at du delte dette med oss! Jeg setter utrolig stor pris på at du ville invitere oss inn i din hverdag. Og jeg ble veldig imponert over skriveferdighetene dine!
Du er nydelig!
Utrolig sterkt og bra innlegg! Kjente meg veldig igjen!
Jeg får ståpels på armene og klump i halsen av å lese dette. FY F.. så tøff du er Tone som tør og skrive dette og fy f… så bra du skriver. Jeg ble stolt av deg jeg nå, ufattelig stolt.
Som du skriver, man bør helt klart trå forsiktig. SYkdom vises nødvendigvis ikke på utsiden.
STÅ PÅ <3 dette vet jeg at du klarer og ja når vi vet er det lettere å forstå og lettere og hjelpe
Ta kontakt om det er noe jeg kan gjøre <3
Utrolig bra skrevet, Tone.
Jeg forstår deg så utrolig godt, og vet så akkurat hva du snakker om her. Skulle bare ønske det fantes litt mer forståelse rundt det temaet.
Åhh, dette var utrolig sterkt! Jeg sitter her med tårer i øynene etter å ha lest ditt og Ida sitt innlegg..
Jeg tør innrømme at jeg synes depresjon og andre psykiske problemer som feks angst er vanskelige, nærmest umulig å forstå! Men det er vel sikkert umulig før man plutselig sitter der selv en dag, det kan jo skje alle! Men ikke misforstå meg, selv om jeg ikke “forstår” 100% hvordan det går ann å ha det sånn, så bagatelliserer jeg det absolutt ikke. har venninner som sliter med psykiske problemer, og jeg synes det er så vondt at jeg ikke kan gjøre noe spesielt for å hjelpe når det er på sitt verste.. Bortsett fra å være der som en venn!
desverre er det mange som “snylter”, og det gjør at dere som virkelig at syke får så mange fordommer mot dere..
1 trackback